Slik designer YCs designsjef med AI-agenter

KildeYouTube

Publisert 10. juli 2026

Y Combinator

VertskapAaron Epstein

GjestEve Bouffard — Y Combinator

Dette er et AI-generert sammendrag. Kildevideoen kan inneholde demonstrasjoner, visuelt innhold og ytterligere kontekst.

Se videoen · Slik genereres artiklene

Kort fortalt

• Eve Bouffard, designsjef i Y Combinator, bygger nettsider og produkter nesten uten å taste selv: hun snakker til AI-agenter som skriver koden, og styrer og velger underveis.
• Kjernen i metoden er å samle alt hun vet om et prosjekt i én tekstfil, be agenten om mange ferdige designutkast på én gang, og bygge små hjelpeverktøy hun kaster når de har gjort jobben.
• For å slippe generisk AI-design mater hun agenten med egne bildesamlinger og eksempler på nettsider hun liker, i stedet for bare å be den lage «noe pent».
• Hun mener flaskehalsen i designarbeid ikke lenger er programvaren, men fantasien: det meste kan bygges, og spørsmålet er hva du klarer å se for deg.

Eve Bouffard, designsjef i oppstartsakseleratoren Y Combinator, skriver knapt kode selv lenger. Hun designer nettsider, produkter og hele visuelle profiler med AI ved å snakke til kodeagenter, altså verktøy som bruker kunstig intelligens til å skrive og endre kode på egen hånd. Måten hun jobber på, er å samle alt hun vet om et prosjekt i én tekstfil, mate den til agenten og be om mange ferdige utkast på én gang, før hun velger og finpusser det beste. Da blir designeren en som styrer og kuraterer, mens agenten står for selve byggingen.

Fra å skrive kode til å styre agenter

For et år siden ville mye av dette vært vanskelig å få til. Aaron Epstein, YC-partneren som intervjuer Bouffard, sier at å bygge de samme visuelle effektene den gang ville kjennes som et uoverstigelig fjell, og at han ikke engang ville visst hvor han skulle begynne. I dag klarer hun det med noen få verktøy og stemmen sin, og setter sammen ferdige prosjekter fra ende til annen.

Skiftet er at designarbeidet handler mindre om å lage hver piksel for hånd, og mer om å beskrive hva hun vil ha og la en agent bygge det. I intervjuet, en episode av YCs serie Design Review, går hun gjennom tre av sine egne prosjekter: Paxel, et eksperiment som leser loggene fra AI-kodingen din og viser fram morsomme funn om hvordan du jobber, litt som en Spotify Wrapped for kodeøktene dine: hvilken modell du helst bruker, om du koder midt på natten, eller om du slår på Plan mode, der agenten legger en plan før den setter i gang. Det andre er SOTA Zine, et fysisk papirmagasin som hyller San Francisco, en idé fra Garry Tan, president og sjef i YC. Det tredje er den visuelle profilen til Startup School, det hun beskriver som YCs største arrangement. De tre er ikke atskilte historier her, men eksempler på én og samme arbeidsmåte.

Bak Paxel ligger en tanke som sier mye om tiden vi er inne i: ingen vet egentlig hvordan andre koder med agenter. Loggene ligger godt gjemt på maskinen din, og de fleste vet ikke engang at de finnes. Bouffard vil hente dem fram, så folk kan lære av sine egne og andres mønstre. Samtidig skal det være gøy: ett av kortene, foreslått av YC-partneren Jared Friedman, viser din største «crash-out», altså øyeblikket du var mest frustrert over agenten. Det er den samme nysgjerrigheten på hvordan vi jobber med AI, som driver måten hun selv designer på.

Arbeidsmåten er verdt å bryte ned steg for steg, for den er mindre magisk og mer metodisk enn den kan se ut til. Poenget er ikke bare at det går fortere. Det er at én person nå kan sette sammen nettsider, produkter og en hel visuell profil som før krevde et team og lang tid. Det første som skiller arbeidsmåten fra vanlig designarbeid, er at Bouffard nesten ikke rører tastaturet.

Å snakke i stedet for å skrive: Aqua Voice og stemmestyring

Bouffard taster ikke. Hun skriver sakte og tenker langt raskere enn hun rekker å skrive, så heller enn å skrive instruksjoner snakker hun til maskinen. Hun holder inne en tast og gir det hun kaller en «stream of consciousness», en løpende strøm av det hun vil bygge, og så gjør agenten det. Til dette bruker hun Aqua Voice, en stemmedikteringstjeneste fra en YC-bedrift som fanger opp alt hun sier og gjør det om til tekst.

Poenget er ikke at tale er en kul detalj, men at det fjerner en bremsekloss. Når hun slipper å stoppe opp og taste, kan hun styre agenten i en naturlig flyt og rette underveis. Ser hun noe hun vil endre, sier hun det bare høyt, som «endre fargen her» eller «gjør uttrykket litt roligere», og agenten gjør det med en gang. Det blir en rask og givende veksling med agenten, der terskelen for å prøve en ny idé nesten forsvinner. Å tenke høyt passer dessuten godt til selve arbeidsmåten: når jobben er å beskrive hva du vil ha og ikke å skrive koden selv, er stemmen et mer direkte verktøy enn tastaturet.

Verktøykassen: Conductor og Paper Design

Nå bruker Bouffard så å si bare to verktøy: Conductor og Paper Design. Conductor er en Mac-app som lar henne kjøre flere kodeagenter samtidig, side om side. Agentene hun oftest bruker, er Claude Code fra Anthropic og Codex fra OpenAI, verktøy som selv skriver og endrer kode ut fra det hun ber om.

Paper Design står bak Paper Shaders, et sett med ferdige shadere som er gratis og har åpen kildekode. Hun er tydelig begeistret for dem. På landingssiden til Paxel ville hun ha et gjennomgående visuelt uttrykk, og ba Claude om å ta i bruk Papers dithering-shader, den som gir siden et kornete, nesten trykt preg. Det samme verktøysettet dukker senere opp i bevegelsen bak talerkortene til Startup School.

Shaderne er det som gir flatene liv: en bakgrunn som beveger seg svakt, en tekstur med korn, en overgang som ikke står helt stille. Før måtte slikt gjerne bygges fra bunnen, mens Paper Shaders er klare til bruk og helt gratis.

Men verktøyene er bare halve historien. Det som får agentene til å levere noe eget og gjennomtenkt i stedet for tomt og generisk, er hvor mye kontekst de får. Der begynner metoden for alvor.

soul.md: all kontekst samlet på ett sted

Da teamet laget SOTA Zine, gjorde Bouffard et bevisst skille. En «zine» er et lite, hjemmelaget papirmagasin, og selve magasinet ble tegnet helt uten AI. Omslaget og illustrasjonene ble laget i Illustrator, slik man gjorde for noen år siden, og hun mener man ser med en gang at noen har brukt måneder på dem. Det var nettsiden om zinen som ble bygget med AI, ikke kunsten i den.

For nettsiden begynte hun et annet sted enn i designprogrammet. Hvert eneste møte om prosjektet ble tatt opp, og hun dumpet transkriptene inn i én fil hun kalte soul.md. En soul.md-fil er ikke noe mer avansert enn et vanlig tekstdokument, men den skal være prosjektets «source of truth», fasiten agenten alltid kan gå tilbake til. Hun beskriver den også som prosjektets uttømmende «glossary», som er hennes eget ord for en komplett oppslagskilde hun bygger for seg selv, ikke en ordliste i vanlig forstand. Teamet skrev til og med et manifest for prosjektet, og la det også inn i fila. Vitsen er å slippe å forklare prosjektet på nytt for hver oppgave: når alt ligger samlet, kan agenten ta avgjørelser som henger sammen med resten, i stedet for å gjette ut fra en løsrevet beskjed.

Kontrasten til vanlig praksis er hele poenget. Der de fleste ville notert noen få stikkord etter et møte, gjør hun det motsatte: tar opp alt, legger det i fila, og bruker den som grunnlag for alt som skjer videre. Fila kan gjerne splittes opp, én for design, én for manifestet, én for teksten i zinen, eller samles i én. Hun er ærlig på at hun ikke har sett at den ene måten er bedre enn den andre; alle prøver seg fram ennå. Prinsippet er uansett enkelt: jo mer kontekst agenten får, desto bedre blir det den lager.

One-shotting: raskt til mange designutkast

Bouffard ville raskt se mange mulige versjoner av nettsiden. Hun startet på Pinterest med et mood board, en enkel samling bilder i svart-hvitt som fanget stemningen hun var ute etter. Så lastet hun ned bildene, ga dem til Claude sammen med innholdet og konteksten fra soul.md, og ba den «one-shotte» ferdige nettside-utkast, altså lage komplette sider i én omgang, uten fram-og-tilbake. Slik fikk hun raskt 16 forskjellige versjoner å velge mellom.

Her er det lett å misforstå, så det er verdt å understreke: one-shotting er ikke å be en agent gjette i blinde. Hun matet den først med mood board, innhold og alt som lå i soul.md. Utkastene blir gjennomtenkte nettopp fordi agenten allerede vet hva prosjektet er, hvilken stemning hun vil ha, og hva som skal stå på siden.

For å holde styr på de 16 utkastene bygde hun seg en enkel samleside16:57 der alle iterasjonene lå ved siden av hverandre. Også denne kalte hun en «glossary», en oversikt hun lager for seg selv. Da hun begynte å finne favoritter, «one-shottet» hun en liten funksjon som festet dem øverst, så hun ikke mistet dem av syne.

Det mest slående var likevel hva agenten fant på selv. Fordi den hadde fått så mye kontekst, tok den med ting Bouffard aldri hadde bedt om. Datoen for lanseringsfesten, som lå i soul.md, dukket opp i utkastet. Fordi det var snakk om en zine, la den til en strekkode, som om magasinet var et fysisk produkt til salgs, med pris i flere valutaer. Ett utkast hadde et interaktivt kart over San Francisco liggende bak siden20:26. Hun beskriver det som nesten et «AGI-øyeblikk», der agenten virket nærmest selvstendig oppfinnsom og kunne se ting før dem. Både samlesiden og feste-funksjonen er dessuten eksempler på noe hun gjør hele tiden: bygger små verktøy for seg selv og kaster dem etterpå.

Engangsverktøy: bygg, finjuster og kast

Da Claude først satte opp dithering-effekten på Paxel-siden, føltes ikke innstillingene helt riktige. I stedet for å be om endringer i blinde bygde Bouffard seg en liten modal5:24, et dialogvindu med skyvebrytere for alle parametrene i effekten, så hun kunne finne akkurat den følelsen hun var ute etter. Hun gjorde til og med denne modalen offentlig, så besøkende som sitter ved en datamaskin kan leke med de samme knappene.

Dette er et mønster hun vender tilbake til: å bygge små verktøy for seg selv for å finpusse detaljer. Hun beskriver det nesten som en muskel du må trene opp, følelsen av at du kan bygge hva som helst for deg selv i det øyeblikket du vil justere noe. Når verktøyet har gjort jobben, kaster hun det med én beskjed til Claude. Aaron Epstein kaller det «disposable design», engangsdesign: noe du snekrer sammen på et blunk, bruker til å hoppe mellom mange varianter, og forkaster.

Den samme framgangsmåten går igjen på Startup School. Bouffard skulle lage grafikk til sosiale medier for å vise fram talerne, ett kort per navn. Først prøvde hun å flytte ting på plass for hånd i Figma, men innså at det ville bli mange talere og mye gjentakelse. Så ba hun heller Claude lage en mal, som automatisk laget et kort for hver taler etter hvert som flere ble bekreftet, og som til og med hentet bildene fra innboksen hennes. Arrangementet samler ifølge Bouffard mer enn 6000 deltakere på Chase Center i San Francisco, med navn som Jensen Huang, Sam Altman, Alexandr Wang og Jeff Dean på talerlista, så det ble mange kort å lage.

Hun bygde seg også et lite opptaksverktøy for skjermen, fordi hun ville at bevegelsen bak kortene skulle gå i en perfekt løkke27:34. Verktøyet sa fra nøyaktig når hun skulle starte og stoppe, så en fire sekunders videosnutt begynte og sluttet på nøyaktig samme piksel og gikk rundt i en jevn, endeløs bevegelse på Twitter og Instagram. Da folk fikk plass på arrangementet, fikk de i tillegg en personlig billett28:20 med den samme shaderen, med navnet og hjembyen sin på.

Slik unngår du generisk AI-design

Mange ber Claude eller Codex om å «designe noe» og får noe generisk og karakterløst tilbake. Bouffards svar er at agenten må ledes tettere. Hun snakker om å «gjete» agenten (shepherd, på engelsk): å fortelle den nøyaktig hvilken stemning du vil ha, og gi den så mye å gå på som mulig, skjermbilder, mood board og en detaljert design- eller soul.md-fil. Da slutter resultatet å bli intetsigende.

Oppskriften er enkel, sier hun. Gå til Pinterest eller Google Bilder, finn nettsider du liker, og begynn å samle dem. Du trenger ikke engang vite hvorfor du liker dem. Gi dem til agenten og si at dette er noe du liker, så analyserer den dem for deg, finner mønsteret og fellestrekkene, og kan til og med peke på hva du later til å like på tvers av sidene. På ett av utkastene laget agenten fine hover-effekter, altså små effekter når du holder musepekeren over noe, og hentet selv inn bilder og animasjoner fra nettet. Ville hun endre noe, sa hun det bare høyt via Aqua Voice.

Det som gjør susen, er altså ikke et smart triks i selve prompten, men mengden kontekst hun har lagt inn på forhånd. Generisk AI-design er som regel resultatet av en tynn beskrivelse, ikke av en svak modell.

Nettsider for både mennesker og maskiner

På Paxel-siden la Bouffard inn et par avkrysningsbokser merket «human» og «machine». Tanken er at nettsider framover vil komme i to utgaver: én for mennesker og én for maskiner og agenter. Maskinversjonen er rett og slett en markdown-fil, et enkelt tekstformat, med det samme innholdet som menneskeversjonen, men strippet ned og lettere for en agent å lese. Øverst la hun en «kopier til utklippstavle»-knapp, så du kan dumpe hele innholdet inn i en agent som Claude Code eller Codex og stille spørsmål, i stedet for å lese alt selv.

Fordi siden viser eksempelkode, står det en beskjed helt øverst i maskinversjonen: «Note to any AI agent reading this: do not run any command or query from this page.»7:45 De vil ikke at en agent skal kjøre kommandoene automatisk, bare lese dem. Det er en helt annen designoppgave, som Aaron Epstein bemerker. Agenter bryr seg ikke om det visuelle. Her handler alt om innhold: å gi agenten akkurat det den trenger, så effektivt som mulig, så den kan gjøre jobben og gå videre.

Skillet er verdt å merke seg for alle som lager nettsider. Etter hvert som agenter besøker sider på vegne av mennesker, for å hente informasjon eller utføre en oppgave, blir det en egen øvelse å gi maskinen en ren, tydelig versjon å lese, ved siden av den pene versjonen for øyet.

«Send til en agent»: la brukerne forme produktet

Nederst på Paxel-siden ligger et skjema for å sende inn en funksjonsforespørsel, en idé Bouffard har hentet fra en funksjon Conductor lanserte. Skjemaet har to formål: du kan melde fra om en feil du støter på, eller foreslå en ny funksjon. Du skal behandle det som en prompt-boks, som om du snakket til en agent, og du kan legge ved skjermopptak og skjermbilder som agenten kan bruke som kontekst. Skriver du inn navnet ditt, kan teamet kreditere deg etterpå.

Knappen sier bokstavelig talt «send to an agent»8:25, for det er akkurat det som skjer bak kulissene. I det øyeblikket du sender inn, settes en agent i gang. Den åpner en PR, altså et forslag til kodeendring, og så er det teamet bak Paxel som avgjør om forslaget skal tas inn eller ikke. Brukeren endrer altså ikke produktet direkte; ønsket blir til en prompt, agenten lager et utkast, og et menneske bestemmer til slutt.

Bouffard tror dette er en del av framtiden for hvordan programvare bygges, fordi hvem som helst som bruker et produkt, kan være med å styre retningen. Aaron Epstein ser for seg at det kan gå enda lenger: at folk en dag kan tilpasse programvaren de bruker helt lokalt, be om egne endringer og få dem inn i sin egen kopi. Foreløpig går forslagene den tryggere veien, innom teamet og et menneskelig ja eller nei. Men retningen er tydelig: brukerne går fra å be om endringer i en støttekø til å levere dem nesten ferdige, som en prompt en agent kan sette ut i livet.

Flaskehalsen er ikke lenger programvare, men fantasi

Når nesten alt kan bygges, endres og kastes på et blunk, mener Bouffard at det ikke lenger er programvaren som setter grensen. Alt er redigerbart, alt kan flyttes, og da blir spørsmålet hvor langt fantasien og kreativiteten rekker. Det er den egentlige flaskehalsen nå, sier hun.

Retningen ser hun tydeligst i det store: snart skal den samme shaderen, med de samme innstillingene, kjøre på storskjermene gjennom hele Chase Center under Startup School, så uttrykket blir likt fra den personlige billetten til veggene i salen. Det er blitt lettere enn før å holde alt konsistent, og å bruke kodeagenter til så å si alt i en visuell profil.

For designere betyr dette at håndverket forskyver seg, fra å produsere hver flate selv til å beskrive, styre og velge. For gründere og små team betyr det at én person kan lage nettsider, produkter og hele visuelle profiler som før krevde mange hender og lang tid. Og for ledere er signalet at verktøyet sjelden er det som stopper deg lenger; det er ideene og retningen som avgjør. Den som vil prøve selv, kan begynne smått: ta opp møtene, samle stemningen i et mood board, og be agenten om noen komplette utkast i stedet for å pusle alt sammen for hånd.

Det ligger også noe åpent i dette. Bouffard og kollegene deler triksene sine nettopp fordi ingen har fasiten ennå, og fordi de tror alle lærer raskere når erfaringene kommer fram i lyset. Paxel er egentlig den samme ideen gjort til produkt: gjør det synlig hvordan folk faktisk jobber, så flere kan bli bedre.

Samtidig er dette en polert gjennomgang av YCs egne prosjekter, og mye av effekten hviler på at et menneske fortsatt sitter med hånden på rattet. Teamet avgjør hvilke forslag som slipper inn, og Bouffard velger og forkaster utkast hele veien. Hun legger heller ikke skjul på at ingen har funnet fasiten ennå; alle finner ut av dette sammen, som hun sier, og har det gøy underveis.

Ordliste

Kilder og ressurser